På selveste 17.mai reiste jeg og Ingvild til Skottland for å gå West Highland Way. Dette var noe vi startet å planlegge allerede i januar, så vi har gledet oss og planlagt denne turen lenge! Gjennom vinteren har vi fått investert i litt nye klær og utstyr, som gjorde at vi har klart å få vekten på sekken kraftig ned. Fra første langtur hvor sekken veide 22 kg, veide den nå 11 med vann og mat for et par dager! 11 kg er virkelig ingen problem å bære, og forskjellen er helt ubegripelig!
West Highland Way går fra Milngavie (like utenfor Glasgow) til Fort William og den offisielle lengden er 154 km lang, men sannheten var 165,5 km. Man kan velge å bruke så mange dager man vil, men det vanligste er nok å bruke 7 dager, som vi gjorde. Man kan velge å bo på hoteller, hosteller, bed & breakfast, campingplasser eller wildcampe (altså telte hvor man vil) og vi gikk for en kombinasjon. Hvis man booker seg inn på campingplasser osv, kan man velge å få bagasjen sendt fra dag til dag, og bare gå med dagstursekker. Dette var veldig vanlig, for en stor del av de vi så, gikk med nettopp dagstursekker. Men, vi ville wildcampe og bar alt av utstyr selv...... og det føles litt som juks å skulle sende bagasjen :)
Vi tok flyet til Edinburgh og deretter buss til Glasgow og overnattet på Point A Hotel Glasgow.
Dag 1: Milngavie - Drymen (noen km forbi) 20,5 km
Vi møttes til frokost kl 07 og prøvde å presse ned noe mat. Vi var rimelig spente og ivrige på å komme i gang, så det ble et litt halvhjertet forsøk. Kl 08 sjekket vi ut og siden vi skulle tilbake til dette hotellet ved turens slutt, kunne vi la koffertene (vi pakket ryggsekken i kofferten + reiseantrekk osv) stå på hotellet. Vi gikk innom en butikk hvor jeg fikk tak i en ladekabel (hadde tatt med feil type) før vi kom frem til togstasjonen. Der ventet vi i ca 2 minutter på toget til Milngavie. Det var en togtur på ca 30 minutter. Milngavie var en utrolig koselig liten by! Vi fikk gått innom en dyrebutikk som vi visste solgte gas til primusen, kjøpte Smidge (mot knott & mygg) og litt snacks før vi satte oss på en fortauskafe og tok en kaffe før vi tok det obligatoriske bildet ved startpunktet midt i gågaten.
Like før kl. 10.00 startet vi og kun få minutter etter avgang, befant vi oss midt i et koselig parkområde, ingen tegn på at vi nettopp hadde vært i en liten by. Stiene var brede og fine og godt merket så ingen grunn til å være redd for å gå seg bort her. Det tok ikke lang tid før de vakre "bluebells" begynte å gjøre seg synlig, og disse skulle prege turen de første 4 dagene. Vakre blå blomster som dekket hele fjellsider og som er på sitt flotteste i mai, snakk om å treffe blink med tidspunktet for turen. Mai var valgt med vilje nettopp pga blomstringen og forhåpentligvis var ikke knotten (Skottland er kjent for knott i horder) kommet så voldsomt ennå.
Etter halvannen times vandring åpnet landskapet seg opp og vakre grønne fjellsider og sletter åpenbarte seg. Det var ganske mye folk i starten, men vi gikk ikke i "kø". Da vi startet å gå var det litt tåkete og overskyet, men etter hvert ble det klar blå himmel og strålende sol og veldig varmt. Langt varmere enn hva som var meldt.
Etter ca 2 1/2 time kom vi frem til Beech Tree Cafe, en cafe som lever av de som går West Highland Way. Vi fikk et bord ute i "bakgården" og koset oss der med deilig mat og drikke. Vi gikk videre og nå begynte det virkelig å bli varmt! Det var folk som badet i bekker og lå i skyggen, vi fikk kjøpt oss en is i en av de mange Honesty boxes som er plassert de første par dagene. Dette er rett og slett kjølebokser, kjøleskap, skur osv som frivillige fyller opp med diverse drikkevarer, bakevarer, kjeks osv, og som man legger igjen penger i en boks. Kort tid etter matpausen vår ble det fort klart at jeg hadde bommet totalt på sokkevalget. Jeg brukte som jeg alltid pleier, tynne merinoullsokker, men med så varmt og hardt underlag, ble det rett og slett for mye friksjon og gnagsår var allerede et faktum. Vi fikk satt oss ned ved en benk og plastret føttene (men skaden var allerede skjedd og jeg kom til å slite med dette helt til slutten) og skiftet til mine Injinji tåsokker som jeg hadde kjøpt med denne turen i bakhodet. Hvorfor jeg ikke startet med disse sokkene, har jeg ikke noe godt svar på.
Vi tuslet forbi Drymen Camping som de fleste avslutter 1.etappe og fikk kjøpt oss litt kald drikke før vi gikk videre noen km. Jeg hadde sånn ca planlagt hvor vi skulle, men vi endte opp litt før det. Ved utkanten av en jorde var det en liten bekk og over den var det en fin plen med plass til oss. Vi fikk slått opp teltene der og vasket oss i bekken og heldigvis var ikke knotten særlig plagsom eller mange. Gradestokken min viste 24 grader, men temperaturen falt en del etter at det kom en skikkelig regnbyge ved 18.30 tiden. Akkurat da vi hadde begynt å vurdere å gå til Drymen for å spise middag. Vel vel, da ble det Real Turmat som planlagt.
Comments