Kingshouse – Tigh-na-sleubhaich 21,9 km
Nok en gang kom vi oss avgårde ca kl 09. Denne gangen med litt luksus på veien, vi gikk nemlig innom hotellet og kjøpte med oss en kopp kaffe. Det så kanskje litt dumt ut med stor ryggsekk og kaffe-to-go, men pytt. Været var overskyet, men klart nok til at vi fikk sett Buachaille Etive Mór, den ikoniske fjelltoppen som liksom "ER" West Highland Way.
Vi gikk bortover og etter ca en time kom vi frem til starten på Devils Staircase. Det har ingen ting med en trapp å gjøre, men en bratt stigning over et fjell. Vardåsen kan bare gå og legge seg (den som vet, vet). Vi puttet musikk i ørene og la i vei, vel vitende om at dette blir en skikkelig kondisøkt. Jeg var nok litt overivrig i starten, så de siste 10 minuttene ble tøffe og Ingvild som er i langt bedre form en meg, disponerte kreftene langt bedre og dro forbi på slutten :) Men jeg er veldig fornøyd med at jeg forserte bakken på 30 minutter. Prøvde å ta noen bilder, men tok ingen på det bratteste og igjen, helt umulig å få frem hvor bratt det var på bilder.
Etter at vi hadde gått opp, opp, opp, var det på tide å gå ned, ned, ned. Og for noen nedoverbakker det var. Jeg hadde hørt på forhånd at bakkene ned mot Kinlochleven var det tøffeste med hele turen, og det må jeg si meg helt enig i! Det var flere km med nedstigninger og enkelte steder var det skikkelig bratt. Enden på visa var at lårene mine var helt mørbanket og fulle av melkesyre da vi satte oss ned på the Tailrace Inn i Kinlochleven for litt lunsj. Jeg skulle ikke kommet meg opp av stolen igjen :) Vi gikk innom en Coop butikk for litt siste forsyninger, for dette var siste butikk før målgang i morgen. Vi plastret føttene igjen, for nå var det kommet flere heftige vannblemmer etter alle nedstigningene i dag.
Så var det bare å mentalt forberede seg på en tøff økt til, nå skulle vi nemlig opp av Kinlochleven igjen og vi visste at det ble bratt og en ny svettefest. De fleste avslutter denne etappen nettopp her, men vi hadde lyst til å spise litt av morgendagens etappe, så den ikke skulle bli så lang. Bena var slitne, knotten plagsom og litt regn til og fra, men vi kom oss opp de bratte bakkene og klarte å komme oss til målet vårt, som var den gamle ruinen, Tigh-na-sleubhaich.
Vi var overrasket over at de ikke lå noen flere her, for det er ikke så mange steder det går an å slå opp telt etter dette. Jeg skulle omtrent ikke kommet meg inn i teltet pga stive ben, men overraskende nok var jeg helt fin igjen etter en time i horisontalen. Det er tydeligvis utrolig hva kroppen vender seg til og jeg merker at kroppen er blitt sterkere.
Comments