Nok en gang var vi heldige med været da vi skulle pakke sammen camp etter en våt og vindfull natt. Dette ble en utrolig tung dag med veldig mye opp og ned og opp igjen. Det hjalp ikke på at jeg måtte gå med en klam skallbukse hele dagen da både tights og sko fortsatt var klissvått fra i går.
Vi startet med å gå bortover Reinsjøen som altså viste seg å være utrolig lang, og så startet det med å gå opp, opp, opp. Etter hvert traff vi på rødmerket DNT-sti og forventet at vi nå kom til å treffe på noen folk, men det gjorde vi ikke på lenge. Etter å ha gått utrolig mye oppover, kom det en laaaaaang nedstigning og da skal jeg innrømme at jeg "hatet" skikkelig. Det var en gjengrodd sti så buskene slo i ansiktet og det var utrolig mye mygg og fluer. Dette var veien ned på siden av Flentpiken og først her traff vi på litt folk. Vi hadde planlagt å spise lunsj da vi kom ned og da gikk vi rett på et sted som heter Flatvollen. Det var en stor utleiehytte, men den var tydeligvis koronastengt, så her fikk vi satt oss under tak, laget lunsj og ladet batteriene litt. Og det trengtes for vi var slett ikke ferdige med stigningene.
(Bilde nr 2 under; fjelltoppen midt i bildet kom vi ned fra, helt ned til dalbunnen og så opp igjen på andre siden)
I mens vi spiste lunsj, kikket vi på kartet hvor vi skulle gå videre. Da skjønte vi at nå skulle vi opp, mye opp! Først gikk vi over et tungt og langt myrområde. Tok ganske lang tid å forsere siden stien tidvis gikk midt i mye vann. Det var også fryktelig mye mygg, knott og fluer. Etter hvert kom vi oss ut av myr og buskas og startet veien opp mot Brennatten som vi skulle over. Denne delen av ruten gikk faktisk mye bedre og fortere enn forventet. Godt å få litt frisk fjelluft igjen, uten flygende innsekter.
Etter mye stigninger gikk stien litt nedover igjen og vi kom til Småtjenna som var målet for natten. Innen vi kom frem var det blitt knallblå himmel og nesten ikke vind. For første gang på turen kunne vi sitte ute og lage oss middag. Vi satt nede ved vannet og koset oss en stund, Ingvild prøvde fiskelykken uten hell. Så kom tiden for å krype i teltene, men det ble lettere sagt enn gjort plutselig. Oppe ved teltene var det så mye knott at klærne våre ble helt sorte. Her måtte man handle raskt! Det var bare å børste og vifte som best man kunne å stupe inn i teltet. Heldigvis var det svært få som ble med inn!
Comments