For noen uker siden ringte Ingvild meg og fortalte at hun hadde bestemt seg for å utfordre seg selv litt, hun hadde lyst til å overnatte i skogen. Hun spurte om jeg hadde lyst til å bli med og jeg tenkte "hvorfor ikke?", jeg hadde jo friluftsliv valgfag i 9.klasse, så dette burde jeg jo klare. Her var det bare å grave frem den gamle Ajungilak-soveposen som riktignok veier et tonn.
Vi dro fredag i et kjempefint høstvær og vi hadde knapt forlatt parkeringsplassen før vi begge merket at skulle vi gjøre dette igjen, trengte vi nye ryggsekker. Ingvild sin passet overhodet ikke til hennes rygg og for min del passet ikke hoftebeltet skikkelig, slik at jeg faktisk mistet følelsen i venstre arm. Vi skulle heldigvis ikke så langt, så vi overlevde. Vi brukte litt tid på å finne stedet vi ville være, men det var flere flotte steder langs vannet og vi så fort at her var det bra tilgang på brensel. Vi fant etterhvert et ganske godt gjemt sted med en allerede etablert bålplass og flott utsikt ved vannet. Vi fikk satt opp teltet til Ingvild i lyngen og vi var veldig fornøyde med oss selv. So far so good! Og det skulle faktisk bare fortsette å gå fint, det var jo nesten så vi var litt overrasket selv. Ingvild skulle prøve å få i gang et stort stormkjøkken hun hadde med, men fikk det ikke til. Hun kastet fra seg fyrstikken på oppi det nedbrente bålet og en liten stund senere ser vi at det faktisk brenner der. Da var det bare å hive seg rundt og sanke ved og ved var det som sagt ingen mangel på. Det var flere tørrgraner og rester etter at det har vært gjort vedhogst på feltet. Vi holdt bålet gående og pølser ble grillet. Pølser smaker vel aldri så godt som når man er ute i naturen?
Etterhvert var det på tide å krype inn i teltet, men det ble vel så som så med nattesøvn på oss. Det var uvant å ligge på bakken, og vi hadde ikke de beste liggeunderlagene noen av oss. Vi hadde en hund som stadig var på jakt etter kroppsvarme fra oss, og en litt skrånende bakke. Glatt underlag + glatt sovepose + skrånende grunn = man blir liggende alle andre steder enn oppå liggeunderlaget.
Dagen etter var ikke været like bra, det var overskyet og det blåste, men vi koste oss allikevel. Vi "skrudde på" bålet til frokost og jammen ble det ikke mer pølser. Etterhvert pakket vi sammen og trasket de 3 km tilbake til bilen.
Så om vi skal oppsummere vår første tur, så kan man bare kalle det en suksess. Det var mange som ristet litt på hodet av oss, at VI skulle gjøre dette her. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg liker å ha det varmt & komfortabelt, og dette er jo noe helt annet. Det var utrolig deilig å komme seg ut og godt at man klarer å sette pris på å dekke kun de primitive behov. Så lenge man er varm og mett klarer man seg lenge. Også det faktum at det ikke var mobildekning overrasket meg hvor mye jeg faktisk satte pris på. Alle dagligdagse problemer og bekymringer ble glemt. Man lever i nuet, uansett hvor enn klisjéaktig det høres ut. Vi bestemte oss uansett for at dette skal vi gjøre igjen, men at noe av utstyret må oppgraderes.
PS! Dette innlegget ble skrevet 1 år etter turen ble gjennomført.
Comments